Historien om Doro

Del 2 – Tid for action!

Det var nå 80-tallet og starten på en spennende periode. Sommeren 1980 seiret Björn Borg over John McEnroe i en episk finale der han vant sin bemerkelsesverdige femte Wimbledon-tittel på rad. I Sverige skulle Internovator snart bli til Doro, og med stor konkurranse i markedet for telefonsvarere, var kampen i gang!

Claes og Olle hadde nå et voksende utvalg av «DORO» telefonsvarere – et navn leverandøren deres i San Francisco hadde skapt fra navnene til sønnene hans, Donald og Robin. De hadde også mye konkurranse, spesielt fra Esselte, Sveriges største leverandør av kontorartikler. Markedet for telefonsvarere var stort, og andre ville ha sin del av det. For å forenkle markedsføringen informerte selskapet markedet mot slutten av 1981 om at «Vi har endret navn fra Internovator AB til Doro AB, så nå har vi samme navn som telefonsvarerne våre.»  Men en navneendring kunne ikke forberede dem på det som kom.

Dollarproblemet

For svenskene kostet en dollar 5,17 kroner, og det var ingen grunn til å tenke at det skulle være annerledes. Kursen hadde vært fast fra 1950 til 1970, og ble til og med trykt i lærebøker. I løpet av 70-tallet begynte den imidlertid å gå gradvis nedover, og i 1980 kostet en dollar 4,23 kroner.

Deretter startet problemene. Dollaren begynte å stige, og skulle doble seg i verdi de neste fire årene. Som mange andre bedrifter var Doro uforberedt. Det førte til at selskapet på et tidspunkt gikk konkurs, og Claes og Olle skilte lag. Claes samlet sammen det som var igjen og overtalte en medarbeider, Allan Mårtensson, til å gå inn som deleier. Doro var tilbake på banen.

I mellomtiden hadde MTV nettopp begynt å endre popkulturens ansikt, IBM hadde introdusert sin første PC, og Nintendo var i ferd med å gjøre Pac-Man, Donkey Kong og Super Mario til supertrender. Utviklingen innen mikroelektronikk skjøt fart og markerte starten på en spennende ny æra.

Flere ben å stå på
Allerede før omstarten hadde Doro aktivt lagt til andre typer produkter, inkludert kopimaskiner og diktafonsystemer, for å ha flere ben å stå på enn bare telefonsvarere. De hadde til og med forsøkt å markedsføre et produkt som het TELENOTE, som kunne sende bilder av meldinger som ble skrevet for hånd på en skriveplate på enheten.

«Et annet nærmest glemt produkt som jeg var spesielt glad i var «Nummersändaren,» sier Claes og mimrer om den nye automatiske oppringeren som han bidro til å utvikle. «Jeg hadde skrevet en spesifikasjon som beskrev nøyaktig hvordan jeg ønsket at den skulle fungere. Si for eksempel at du ringte et nummer og det var opptattsignal. Da var det bare å trykke på en knapp, så lagret enheten nummeret og ringte opp på nytt én gang i minuttet til noen svarte. Den kunne huske opptil 400 navn og numre, og var til stor hjelp for folk som brukte telefonen til salg.»

Doros nummersender var ikke den eneste på markedet, men ifølge Claes og Allan kunne den gjøre ting som ingen andre kunne, som å identifisere en kontakt så snart man begynte å skrive de første bokstavene i et navn. Den var også designet av den legendariske industridesigneren Carl-Arne Breger, som var kjent for å ha designet «Diavox» – etterfølgeren til standardtelefonen med roterende skive som Televerket solgte.

Tid for telefoner ... endelig!
På midten av åttitallet, da telemarkedet ble deregulert andre steder og utviklingen av telefoner og annet teleutstyr gikk raskt fremover, var det press på å la andre leverandører enn Televerket selge telefoner i Sverige. Til slutt, i november 1985, opphørte monopolet på kablet telefoni. I begynnelsen fikk forbrukerne lov til å kjøpe telefoner fra andre, men de fikk ikke lov til å koble dem til telefonnettet. Til slutt ble også denne hindringen fjernet, og Doro solgte snart en rekke telefoner fra Asia.

«Så snart vi visste at vi skulle få lov til å konkurrere med Televerkets fasttelefoner, reiste jeg til Taiwan og Hongkong med en tekniker for å møte potensielle leverandører og fortelle dem hva vi lette etter», forteller Claes. «Vi kunne få tak i flere modeller ganske raskt, og snart hadde vi femten forskjellige modeller sammenlignet med Televerkets ene modell.»

Nye eiere
På slutten av tiåret solgte Doro også fakser og trådløse telefoner, og var sammen med Philips den første til å gå inn på det nyåpnede PBX-markedet. «Våre trådløse telefoner og vekslere viste seg begge å være av stor betydning for Doro på vei mot nittitallet», sier Allan.

Selskapet vokste nå så raskt at et utviklingsselskap kontrollert av Wallenberg-familien viste interesse for å kjøpe det. I stedet ble Claes, Allan og en håndfull ansatte som hadde blitt minoritetseiere, i 1990 enige om å selge alt til konglomeratet Midway Holding, ledet av den anerkjente entreprenøren og industrimannen Sten K. Johnson.

Kort tid etter skjedde tre ting som ville ha stor betydning for Doro. Men det er en annen historie.